Dette har vært en TØFF uke.
Jeg befinner meg midt i jungelen i Montezuma Wild Sun Rescue Center. Det har vært tårer, latter, oppturer og nedturer. Ja, er det ikke slik livet er?
Jeg hadde ingen anelse om hva som ventet meg. Å dele et lite firemannsrom med mennesker du ikke aner eksisterer. Å dusje med edderkopper store som Argarapp i Harry Potter. Ja, her deler mennesker og insekter på alt. Og noen insekter blir faktisk behandlet med varsomhet og kjærlighet. Der man kaller edderkopper for han og hun og kanskje til og med gir dem navn.

Jeg vil fortelle dere om hvordan jeg jobber. In this place there are three levels. På Nivå 1 får du ikke røre eller mate dyrene hvis ikke buret har en åpning der du kan plassere brettet med mat. Nivå 2 får du mate apene i burene, bære dem og mate babyene med flasker. Nivå 3 er medisiner.
Jeg er på nivå 1 men jeg vil komme meg til nivå 2.
Kanskje det kan hjelpe meg til å komme til nivå to raskere. Jeg vil også fortelle at på hvert skift jobber vi i team:
– Før hvert skift er det håndvask. Hygiene er viktig.
– Det er et område der apene er før de slippes ut i det fri. Er det nok mat? Maten må kuttes opp og kokes. Den inneholder forskjellige grønnsaker som squash, gulrøtter, grønne bønner, søtpoteter og epler.
– Klesvask og bæsjespyling. Hvem gjør hva?
– Burene i forløsningsområdet kalles «Octagons». I kveldsskiftet alle apene ha mat. Maten som de her kaller «Semimash» er klargjort for å legges på fat. I tillegg skal de ha fire forskjellige frukter. Kuttes som cirka en centimeter. Pluss et kvart egg og dråper med vitamin C. Dette er til brøleapene.

En annen type ape er apen Capuchin eller som forkortelsen her brukes Caps. De trenger stimulering. Maten deres blir dermed servert i hule trerør med frukt og blader som blir kuttet ved hjelp av en manchete. Det er en som en julegave der du ikke kan få presangen din raskt nok og flår av papiret. Det er på samme måte. De røsker vekk bladene for å fa tak i godsakene!

– En som også holder til sammen med apene er en som kalles «Paca». Som i arten sin «Paka». De er født blinde, men de fleste får synet med alderen. Vår Paca er voksen og fremdeles blind, derfor blir hun hos oss som vårt ansvar livet ut.
Hver dag har hun «bursdag». Forskjellige frukter blir spredt ut på et rundt fat der det er lettere for henne å finne det. Hun er spesielt glad i vannmelon og liker å tygge på stein fra mango.
Bortsett fra dette får hun servert to peanøtter og «apekjeks». Dette er det jeg mener med bursdag. Siden hun er blind, er det vanskelig å finne kjeksene som blir mikset med frukten. Kjeksene ser ut som pellets, bare litt lengre. Vi må også bytte maten som er fra dagen før og rense toalettskålen.

– Er bæsjen spylt vekk? Er klesvasken gjort?
– Lister over hvilken ape som skal ha hva. Hvem har gjort hva, når ble maten klargjort, når fikk de mat?

Vi får ikke mate enkelte av apene før level 2 der vi må inn i burene.
– Klesvask og bæsjespyling. Hvem gjør hva?
– Burene i forløsningsområdet kalles «Octagons», siden de har åtte sider. I kveldsskiftet alle apene ha mat. Maten som de her kaller «Semimash» er klargjort for å legges på fat. I tillegg skal de ha fire forskjellige frukter. Kuttes som cirka en centimeter. Pluss et kvart egg og dråper med vitamin C. Dette er til brøleapene.
En annen type ape er apen Capuchin eller som forkortelsen her brukes Caps. De trenger stimulering. Maten deres blir dermed servert i hule trerør med frukt og blader som blir kuttet ved hjelp av en manchete. Det er en som en julegave der du ikke kan få presangen din raskt nok og flår av papiret. Det er på samme måte. De røsker vekk bladene for å fa tak i godsakene!
– En som også holder til sammen med apene er en som kalles «Paca». Som i arten sin «Paka». De er født blinde, men de fleste får synet med alderen. Vår Paca er voksen og fremdeles blind, derfor blir hun hos oss som vårt ansvar og blir ikke sluppet ut.
Hver dag har hun «bursdag». Forskjellige frukter blir spredt ut på et rundt fat der det er lettere for henne å finne det. Hun er spesielt glad i vannmelon og liker å tygge på stein fra mango.
Bortsett fra dette får hun servert to peanøtter og «apekjeks». Dette er det jeg mener med bursdag. Siden hun er blind, er det vanskelig å finne kjeksene som blir mikset med frukten. Kjeksene ser ut som pellets, bare litt lengre.
– Er bæsjen spylt vekk? Er klesvasken gjort? – Lister over hvilken ape som skal ha hva. Hvem har gjort hva, når ble maten klargjort, når fikk de mat?
//

This has been a ROUGH week.
I am in the jungle in Montezuma Wild Sun Rescue Center. It has been tears, laughter, ups and downs. Yeah, isn`t life?

I had NO IDEA what was coming for me. Share a small four man bedroom with peoples you never knew existed, to shower with spiders as big as Aragog in the Harry Potter movies, Yes, here the humans and insects shares everything. And here, some insects are actually treated with kindness and love. Where you call the spiders he or she and maybe even name them.

I want to tell you a little bit of how I work. In this place there are three levels. On level 1 you are not allowed to touch the animals expect feeding them through an opening for the boards through the cages. Level 2 you get to feed the monkeys inside their cages, carry them and feed the babies. At level 3 you are handling the medicine. I am at level 1, but I really want to get to level 2.

Maybe it`ll help me to get to level 2 faster. You also need to know, that here we are working in teams:
– Before every shift: Handwashing. The hygiene is important.
– There is an area the monkeys are in before we let them out in the free. Is it food enough? Is it prepared? The food has to be chopped, and cooked. It contains different vegetables like carrots, squash, green beans, sweet potato and apples.

– Washing the clothes and the peeling of the poop. “poopline”. The clothes hang outside the ICU to dry. We have to peel of the poop so that the poop doesn`t end in the washing machines. Who does that? It has to be taking several times of the day. It is towel for the cages in the kennel in the ICU, its nurse uniforms “scrubs” for us, rags, and teddy bears for the monkeys. We have to use the teddybears when we are holding the monkeys so they don’t get attached to us.

The cages in the «prerelease» is called «Octagons”, because of the eight sides of the cages. At the nightshifts all the monkeys will have their food. The food here we call “semimash” is done and prepared on boards. Also, they shall have four different kinds of fruits. They are chopped in circa one centimetre. This is for the howler monkeys.

Another type of monkey we have here is the type Capuchin or short: “Caps”. They needs stimulating. Therefor the food is served in pipes of wood with holes, with fruits and leaves that we chop with a manchete. It`s like a Christmas present where you can`t wait for your present and you are just ripping of the paper. It is the same way. They rip away the leaves to get to the good stuff!
An animal that is in the same area as the monkeys is a girl called “Paca” as her specie “Paca.” They are born blind, but in time they’ll have their sight. Our Paca is grown and still blind, therefor she is our responsibility and she is not let out in the free.

Every day she has her birthday. Different kind of fruits are spread out on a round plate so that`s easier for her to find it. Her favourite is watermelon and she also like to nibble on the stone from the mango.

Part from this she is served peanuts and “monkey biscuits.” This is what I mean about her birthday. Since she is blind, is difficult for her to find the biscuits which are mixed with the fruit. The biscuits look like pellets, just a tiny bit shorter. We stick them up through the fruit to make it look like birthday candles.
We also have to take out her old food.

After our shifts, there are the lists of the monkeys. Who fed them, prepared the food?

Jeg bestemte meg for at når jeg begynte å blogge, skulle jeg også fortelle dere om de tunge stundene. Nå føler jeg meg klar for det:

Har dere kjent på følelsen av å måtte starte på nytt? Alt er ukjent, farlig og alt du vil er å rømme?
Tårene mine renner. For den følelsen har jeg akkurat nå. Tryggheten er forsvunnet, den må finnes igjen. Kroppen må vende seg til et nytt miljø og ny temperatur på nærmere førti grader. Nye mennesker rundt deg hele tiden til og med om natten. Hvem er det som blir dine venner? Kommer du i det hele tatt til å få noen?
Hver gang jeg kommer til et nytt sted har jeg hatt hjemlengsel til jeg kommer inn i rutinene. Det skjedde i San Jose på skolen den første dagen, på jobben min på mitt første prosjekt som frivillig og det er her i Montezuma Animal Wild Sun Rescue Center. Jeg lette etter et sted å være alene, det var ikke lett. Det jeg fant var observatoriestedet noen etasjer over det lille bassenget. Dette kommer til å gå over. Det gjør det alltid, men når du tillater deg å kjenne på følelsen, smake tårene, håpløsheten… Det er vondt, men samtidig veldig godt, kanskje litt trengt?
Jeg savner Vilde og hunden hennes Tayra. <3 Turene våre og samtalene våre. Jeg kan ikke vente med å se deg igjen!
Musikkforeningen den fineste sangen jeg spilte sammen med dem Highland Cathedral
Mamma og pappa og Nellie sier at det går bra, katta vår, med labbene rundt meg om natten <3
Søsteren min med den lille nevøen min på veg <3
Jobben min der alt var så lett!

Havøysund. Den lille plassen ingen har hørt om. Der noen jeg har snakket med har hørt om Nordkapp, men ikke den lille plassen rett ved siden av helt der oppe. Hjemmet mitt. Akkurat nå ville jeg ha krysset ørkener og ville snøstormer for å komme dit.

//

I decided when I start to blog, I would also tell you about the hard times. Now I feel ready:
Have you ever had the feeling of a new start, where everything is unknown and dangerous and all you want is to escape?

My tears are streaming down my face because I have that feeling right now. The safeness is San Jose is gone. I have to find my safe haven again. My body has to adjust to a new environment and a temperature at almost forty degrees plus. There are new people around me all the time, even at night. Which people will you meet? Who is gonna be your friends? Will you even get any friends?

Everytime I get to a new place before I come into the routines, I feel homesick. It happened in San Jose the first day at school, it happened at my first project as a volunteer and here in Montezuma at the Animal Rescue Center. I was looking for a place to be alone, it wasn`t easy, but I`m sitting at the observation area above our small swimming pool.
I know this will pass. It always does. But when you allow yourself to feel it, taste your tears, the hopelessness… it hurts, but in the same time it feels very good, maybe you need to feel it?

I miss my friend, Vilde and her dog Tayra <3 Our hiking trips together. I can`t wait to see you again!
The music band «Havøysund Musikkforening» – where I played the most beautiful song with them before I left; Highland Cathedral.
My mom and dad and, telling me it`s gonna be ok, our cat Nellie – she would put her paws around me at night.
My job where everything was so easy.
I miss Havøysund, my home. The small place no one heard of. Some of the people I spoke to have heard about North Cape, but no one has heard about the tiny, tiny place up north!
In this moment, I would cross deserts and wild snow storms to get to that place.

Ja, noen ganger teller jeg dagene til jeg skal hjem. Selv om jeg ikke ville ha byttet denne opplevelsen for noe annet, er det tunge stunder. Andre dager er helt fantastiske! Jeg håper virkelig at denne måneden blir det til tross for nye nerver for det ukjente.
Jeg kan nå si at jeg kan det grunnleggende i spansken. «Pero, necesita practica!» = Men jeg trenger å trene! Skulle jeg ha lært mer til nå? Kanskje? Men er det noe jeg er stolt av så er det språket og reisen! CRLA er et drømmested å studere å lære på og jeg kommer virkelig til å savne skolen. Jeg håper virkelig håper jeg får se den igjen og tatt en siste avskjed.
Jeg har virkelig blitt tvunget ut av komfortsonen min disset to månedene noe jeg virkelig har vokst på. Det kan dere lese om på bloggen. Jeg har oppsøkt situasjoner der jeg absolutt ikke vet hva som venter meg. Før jeg reiste ned hit fra min stille, lille, trygge «by» følte jeg at det var helt umulig å gjøre. Det ukjente, vil jeg si, jeg har fikset både med glans og at jeg kanskje måtte prøve igjen. Som å ta buss til et sted og endt opp lengre enn det jeg skulle, at jeg har misset den siste bussen den siste etappen til det nye prosjektet mitt og måtte vente i over tre timer, ujevn kontakt med forskjellige mennesker jeg har møtt der jeg allikevel har funnet min plass.  Men har jeg akseptert den?
Ikke ennå!
//
Yes, sometimes I count the days until I go home. Even I wouldn`t change this experience for anything, there are hard times.
Other days are just amazing! I really hope that this month will good, except for my new nerves for the uknown.
Now, I can say that in Spanish, I know the basics “Pero yo necesita practica!” = But I need to practice. If I should`ve learned more by now? Maybe? But if there is one thing I`m proud of, it`s the language and this journey. CRLA is a dreamplace to study and learning and I`m really going to miss the school. I hope that I get to see it again and to take one last goodbye.
I`ve really been forced out of my comfortsone these past to months. And I`ve really been growing. You can read about on my blog!
I`ve been looking for situations where I`d no idea what was waiting for me. Before I left my quiet, small “town” I felt that was impossible.
To trow myself out to the unknown I would say I fixed both with “an A” and situations which I had to give it another try and that`d be OK too! Like taking a bus and to end up a little bit further than my actual goal, that I missed the first bus to my last bit to my new project, where I had to wait for over three hours. A different contact with peoples, but where I managed to find my place. But Do I accept my place with them?
Not yet!

Hører jeg kirkeklokker?
De siste ukene bodde jeg sammen med et par som var forlovet. Sri og Aathy from Toronto, Canada.
Jeg skulle ønske jeg hadde blitt bedre kjent med dere men jeg vil takke dere for at dere var med på å gi meg et minne for livet!
Jeg vil ønske dere masse lykke til i framtiden og ikke minst med bryllupet <3

Do I hear bells from the Church? 
The last weeks I lived With an engaged couple. Sri and Aathy from Toronto, California. 
I wish I got to know you a bit more. But I want to thank you for being part of giving me the memory of a Lifetime! 
I wish you all the best of Luck and the most important thing: 
THE WEDDING. 

Søndagen fant jeg en baby i huset. Den hadde funnet sin veg utenifra fra en luke i hagen, inn i huset og var nysgjerrig for hva som skjedde på utsiden av dets hjem. Jeg så den ikke først før den begynte å bevege seg. Kravlende oppover veggen igjen for å komme seg ut tilbake til sitt rette element <3

//

At Sunday I found a baby in the house. It had found his way from a hatch in the garden into the house and was curious for what happened outside of it`s home. I didn`t see him before it began moving. He was crawled up at the wall on the inside of the garden, to get to his rightful place <3

Det jeg synes er vanskelig her i Costa Rica er ensomheten i helgene. Da er det gjerne at hjemlengselen kommer. Derfor drog jeg med to andre norske fra skolen for å få et gjensyn med stranden Manuel Antonio.
I tillegg vil jeg gi dere lesere muligheten til å bli litt bedre kjent med meg:

Etter bussturen på cirka tre og en halv time er vi framme. (En liten stopp på vegen for å kjøpe mat og drikke og en liten do pause for de som trenger det. Velkomstkomiteen var en kjempeiguan. Inkludert halen måtte en ha vært på en halv meter. Bildet finner dere på instagram. I tillegg var det et par som gjemte seg i kriker og kroker).
Jeg vil formidle en ny opplevelse: For å spare penger velger vi alle å dele rom med flere. Jeg har ikke bestilt samtidig med dem og får tre andre vilt fremmede mennesker å dele rom sammen med, Stina og Sofia, de andre fra Norge har et rom med åtte andre. Det er første gang i livet at jeg deler hotell/hostellrom med mennesker jeg aldri har møtt før og jeg er en smule nervøs for å legge meg.

Vi skifter til badetøy og nyter et av de små bassengene rundt omkring på hostellet. Iguanene som ikke ser ut til å være redd oss, er nysgjerrige på hva slags nye skapninger som har kommet.
Vi treffer et par andre som også er fra Norge. Frida og Synne het de.
Jeg er en mer skrivende og tenkende person i stedet for å snakke. Jeg må øve på det sosiale. Selv om det ikke er gjort med et knips, tror jeg ikke at ingen kan si at jeg ikke prøver i hvert fall! Selvom det er en herlig ny opplevelse og de er kjempesnille, merker jeg at jeg har det vanskelig. Jeg skulle så gjerne ønske at jeg kunne være mer utadvendt!
Jeg tenker på det første innlegget jeg skrev etter at jeg kom hit: «Una Segunda Opportunidad». Jeg renger med dere har funnet ut hva den betydde. Å komme hit er som å leve på nytt. Lære deg språket, hva som er forventet av deg, hvor mye skal du ha lært til nå? Hvor er din plass blant nye mennesker?
Vi tar turen til stranden. Vi tar ikke igjen ikke sjansen på at tingene våre skal bli stjålet og bader på skift.

Nå kommer jeg til grunnen til denne geniale overskriften om jeg får si det selv:
Jeg bytter «vakt» med Sofia og jeg og Stina tar oss turen uti vannet. Stranden Manuel Antonio har større bølger enn det jeg er vant til fra Sydenferiene. Badenymfa jeg har med meg, dukker under bølgene som en fugl som stuper og etter hvert følger jeg etter. Selv om jeg føler meg mer tryggere i mer «klorete elementer» er det kjempegøy og vannet er så herlig!
Stina er hun som jeg nevnte tidligere – jobber sammen med. Hun er kjempesnill. Hun er noen år yngre enn meg og superutadvendt.
Mens jeg prater med henne, forstår jeg at jeg er «velkommen» i settingen. Ikke minst føler jeg meg også bedre og det var godt å prate med henne! I større sosiale sammenhenger er jeg ikke den som sier så mye, jeg lytter heller og observerer stemningen rundt meg. Kanskje jeg ikke trenger å si så mye? Kanskje det også er greit?
Det er dette jeg savner med Havøysund. Jeg savner vennegjengen min <3 Der hadde jeg lært meg å være mer utadvendt, sosial og var med på det jeg kunne.
Dette er Costa Rica. På andre siden av verden. Folk fra hele verden.
Jeg er i hvert fall veldig glad jeg ble med dem på tur som også var viktig for meg å si!
Jeg får samme responsen og vi fortsetter å øve oss på andestupene!

Du spør meg kanskje om det å dele rom med vilt fremmede?
Jeg kommer inn på rommet mitt, utslitt etter svømmingen, vann i nesa, nye sosiale sammenkomster og treffer dem alle der de har funnet sin plass i køyesengene. De alle hilser deg med et stort glis og de viser med hele seg at de er samme situasjon som deg.
Kan jeg anbefale det??
ABSOLUTT!!

Jeg setter meg ned sammen med en tysker som sitter i en godstol utenfor rommet vårt med utsikt til bassenget.
Det er en dag i morgen også og jeg sovner ikke lenge etter at hodet mitt treffer puta. Ikke et snork høres eller en tann som blir nedslipt, høres!

One thing I find difficult about Costa Rica are the weekends. It is on the weekends, I`m often homesick. Therefor I went with two other norwegian girls from school to have another trip to the beach Manuel Antonio.
Also, I would give you, my readers the opportunity to know me a little bit better to let you know about another difficulty.

After the bustrip about three and a half hour (We had a pitstop on the road to buy food and drink and go to the bathroom for those who needs it. The welcome community is a big iguan. With his tale he had to be at least fifty centimetres. The picture of him is on Instagram. There were also a couple hiding in different corners.)
I want to tell you about a new experience: To save money, we choose to share rooms with others. I haven`t order my room at the same time as my travelcompanies, so have to share room with complete strangers. Stina and Sofia, the two from Norway, they have a room with more people than I am. It`s the first time in my life, that I share a hotel/hostel with people I`ve never met before, therefor I`m a little bit nervous before the night.

We change into our bikinies and lay down at one of the pools around the hostel. The iguans, who are not afraid of us, are curious to see what kind of creatures who has arrived.
We meet a couple of other girls from Norway. Frida and Synne was their names.
I`m more a thinking and writing person rather than talking. My social skills need to be practiced!
Even if it`s not done with a snap of your fingers, I feel that nobody can say that I`m not at least trying.
Even if it`s a great and new experience, and they are really nice, I can feel I`m having difficulties. I wish so much I was more talkative. Can I find my place?
I`m thinking about my first post I wrote after I came her: «Una Segunda Opportunidad» I recond that you`ve figured out what it means. To come here, it`s like relearning to live. To learning the langauge, what`s expected of you, how much should you have learning by now? Where is your place with new people? This is my chance to be more social!

And now the reason for this I have to say is a very good headline! We are going to the beach. We can`t take the chance to get our things stolen, so we take terms to swim.
I switch with Sofia and me and Stina are going swimming. The beach Manuel Antonio, have higher waves then I`m used to from my trips to Sidney. The «nymph» I have with me, dives into the waves like a bird and I follow.
Even though I feel safer in elementaries which has more clorine, it`s so fun and the water is so nice!
Stina, the girl I`ve mensioned before – the one I`m working with is really nice. She is a few years younger than me and is so good at taking with new people!
While I talk to her between the duckdives, I feel more “welcome” and I also feel much better and it was good talking to her.
In bigger crouds of people, I`m not the person who is talking most. I`m more a listener and observing the situation around me. Maybe I don’t need to say much? Maybe that`s OK to?

This is what I miss about Havøysund. I miss my group of friends. In Havøysund I`d learned to be more talkative and social and I find stuff to do.

This is Costa Rica. This is the other side of the world. Here there is people from all over the world.
But I`m glad I went on the trip with them. It was important for me to let her know that!
I get the same respons and we keep practicing our duck dives.
Du spør meg kanskje om det å dele rom med vilt fremmede?
You may ask about me sharing rooms with complete strangers?
I come back into my room. It`s night time. I`m tired after the swimming, having salt water in my nose, new social events. I meet them all where they`ve found their places in the bunkbeds. They all greet me with a big smile.
Do I recommend it??
ABSOLUTELY!!

I sit down with a german man who has been taking his place in a nice and comfortable chair with our pool as a view.
It`s also a day tomorrow and I fall asleep not long before my head meets the pillow.
Not a snore or a tooth that is grinding is to hear!

Hola!

En ting jeg ikke liker i Costa Rica bortsett fra hjemlengselen noen ganger er trafikken. Den er crazy!
Flere ganger har jeg vært mindre enn en halv meter fra å bli truffet av busser eller trailere. Det er ikke mange steder her det er fotgjengerfelt. Mange ganger må du faktisk få sjåførene til de mindre bilene eller til de som kjører motorsykler – oppmerksomhet for å komme deg trygt over. Noen ganger er det, det tryggeste å rett å sett å vente til det har «roet seg»
Hva gjelder vegen til arbeidsdagene mine: På vegen i nabolaget mitt der andre venter på bussen, har jeg en farlig vei å krysse for å holde meg til rett side av vegen til arbeidsplassen min. Akkurat den vegen har jeg god kontakt med en mann som regulerer trafikken. Han hjelper meg trygt over. Han hilser meg alltid med et smil om munnen. Han ønsker meg en god dag «Buen dia» og «hasta luego» – Ses senere.

//

One thing I do not like about Costa Rica, except for my homesickness (sometimes) is the traffic. It`s CRAZY!

More than once, I`ve been less than half a meter to been hit by one of the buses or the trailers. It`s not many places there are pedestridestrials.
Many times you actually have to get the chauffers in the smaller cars or the motorcyckles attention to cross safely.

On the way to work close to my neighbourhood where the others are waiting for their buses, I have a dangerous road to cross. But luckily I have a good contact with a man who is regulating the traffic and helps me cross safely. He always greets me with a smile on his face. “Buen dia” – Have a nice day and “hasta luego” – See you later.

Jeg sa at folkeskikk og mat skulle komme i neste «kapittel»
Jeg vet ikke hvor lei dere er av at jeg maser om språket, men her er grunnen for at jeg nevner det en gang til:
Hvis dere, mine lesere velger Costa Rica som et nytt reisemål, (som er høyst å anbefale) bør dere laste ned språkappen «Duolingo» for hundre, kanskje hundre og femti kroner i måneden. Jeg lastet den ned noen måneder før jeg drog. For meg var det litt kjedelig siden jeg var på et sted der jeg ikke fikk praktisert språket, men det gav meg en pekepinn på det grunnleggende og uttalelsen av ord. Jeg kan også varmt anbefale og ta et kurs før du slipper deg selv løs i kulturen! Om du skal være der over lengre tid som det jeg skal, anbefaler jeg å ta kurs over fire-åtte uker. Stedet jeg selvfølgelig vil anbefale er CRLA! (Costa Rica LANGUAGE Academy) i San Jose.
Dette var noen råd for hva du bør gjøre og hvorfor er det så viktig for meg å formidle det?
FORDI FLESTEPARTEN AV FOLKESLAGET HER IKKE SNAKKER ENGELSK!

De fleste du møter på gaten eller i nabolaget hilser deg varmt. Slike fraser som
«Hola!» – Hallo
«Buenas dias» – God dag (Spørsmålstegn og utropstegn er opp ned på begynnelsen av hver setning eller spørsmål. Jeg vet ikke hvorfor).
«Como estas?/Usted» – Hvordan har du det? «Usted» brukes som en formell måte å spørre på.
Grunnen til overskriften, «Pura Vida» Som direkte oversatt betyr Bra liv eller på engelsk: «Pure Life»
Men her i Costa Rica brukes Pura Vida i de fleste sammenhenger, som når du hilser, «ingen årsak», «No worries». De bruker det som en «slang»

Nå til maten:
Til frokosten er det typisk å servere GalloPinto. Det er en rett bestående av ris og bønner. (Jeg er ikke så veldig glad i bønner), men etter å ha vært her en tid og fått bønner servert som most i wraps og av og til hevet i meg frokost der jeg har spist som om jeg ikke har sett mat før, har jeg begynt å like det LITT ETTER LITT. Jeg tror bønner er noe du må venne deg til å like akkurat som oliven (mamma)

Til Arnt (fetteren til min mamma)
Du sa til meg før jeg drog at Costa Rica spiser mye bananer og bruker det mye i mat. Jeg tror du forveksler bananer med «Platanos» det er i bananfamilien og nei, hvis du ikke ser i supermarkedene at det står «Bananer» og «Platanos» ser du ikke forskjellen på fruktene. Eneste forskjellen – hvis du ser nøye etter – er at Platanos kan se ut til å være litt større. Merk: Du kan ikke spise dem rå! Men det er KJEMPEGODT til matretter som kylling og ris og tortillachips. Vet du forresten om jeg kan ta det med til Norge eller om det er forbudt med tanke på at det er fremmed mat?
Her nede er det også kjempegode drikkeyoghurter. Stina som også er fra Norge introduserte meg for dem <3 i tillegg til de så gode juicene min «mamatica» lager til både middag og frokost (min favoritt til frokosten er den gode «gammeldagse» fersk presset appelsinjuicen). Drikkeyoghurtene kommer i alle slags smaker. Ikke bare den kjedelige Biolaen i Norge. Mine favoritter er Blåbær, jordbær og smak blandet av jordbær og banan. Om de ikke måtte ha blitt drukket ferske, hadde jeg tatt med noen flasker i kofferten hjem!

Det er et herlig syn å komme inn dørene til supermarkedet rett ved nabolaget mitt. Frukt og grønt og ananasene ser større og friskere ut enn det du er vant til. (Synd jeg ikke liker ananas) De større «Bifftomatene» vi er vant med i Norge er normal størrelse her.
Ellers er det de vante burgerstedene som McDonalds og Burgerking, men jeg har funnet meg en ny favoritt som jeg ikke har sett at vi har i Norge: «Taco Bell». Mine tidligere huskamerater ble sjokkerte over at jeg aldri hadde vært på Taco Bell og bestemte seg for å gjøre noe med det. Noe jeg er veldig glad for! Jeg slenger med en nyhet om at iskremstedene her er «Pop`s». Jeg har ikke vært der ennå derav at jeg ikke er så glad i iskrem.
Forresten: Den lette alkoholdrinken «Smirnoff Ice» er i forskjellige smaker her som sitron, jordbær, «black»
Coca Cola har også kommet med en ny smak: Coca Cola med kaffe. Jeg tror jeg som ikke liker kaffe og har til gode å drikke opp min livs første kaffekopp – holder meg unna den og holder meg til den elskede Cola Zero!
//

I told you that «Common Curtesy» and the food were to come in the next «chapter».
I don`t know how tired you are about me bother you about the language, but here is the reason for me to mension it one more time:
If you, my readers, choose Costa Rica as your new destination (which I highly recommend) you should download the app “Duolingo” for a ten maybe 15 dollars or 100-150 crones. I downloaded it a few months before I left and tried to practice. For me it was a bit boring, because I lived in a place where I could`t practice the language, but it gave me a direction on the basics and how to pronounce of the words.
Also, I can highly recommend to take a course before you let yourself lose in the culture! If you are staying for a longer time – as I am – I recommend to take a course for four – eight weeks. Trust me, while you are learning the language, the time will fly! I talk from my own experiences. And the place I of course will recommend is CRLA Costa Rica LANGUAGE Academy.
That was some advices of what you should do, and why is it so important for me to tell you this:
BECAUSE MOST OF THE PEOPLE HERE IN COSTA RICA DON’T SPEAK ENGLISH!
Most of the people in your neighbourhood greet you kindly. They use frases as:
“Hola!” – Hello
“Buenas Dias!” Good day (question and expressionpoints its upside down at the beginning of each sentence. I don’t know why)
«Como estas?/usted – “How are you”. “Usted” is used as a formal way to ask.
And the reason for the headline Pura Vida: As translated directly it means good life or Pure Life.
Here in Costa Rica «Pura Vida» almost all the time. Like when you`re greeting someone, “you`re welcome” or “no worries”. They use it as a «slang».

Now to the food:
For breakfast is typical to serve a plate called “GalloPinto”. It is a dish that is made basically of rice and beans. (I am not so fond of beans. But after being here a while and having beans served mashed in a burrito and sometimes eating breakfast as if I haven`t seen food before, I`ve beginning to SLOWLY like it.) I think beans is something you got to get used to as olives. (For my mother)

For Arnt – my mother`s cousin:
You told me before I left that in Costa Rica they eat a lot of bananas and use it in food. I think you`re mixing the bananas and a fruit called “Platanos”. It`s in the family of the bananas and if you don’t see the signs that says “Bananas” and “Platanos” you don’t see the difference on the fruits. The only different – if you look closely is that Platanos may seem to be little bit bigger. Mark: You can`t eat them when they`re raw! But they are really good to use in food, dishes like chicken and rice and tortilla chips.
“As we speak” Do you know if I can have it in my luggage back to Norway or if it`s prohibited since it`s not a common fruit in Norway?
Down here they also have very good yoghurts to drink. A girl from Norway, Stina, introduced them to me <3

Not to mansion the good juices my «mamatica» makes for me every day for the dinner and breakfast. My favourite is the «good old fashioned» fresh pressed orange juice!
The drinking yoghurts comes in all kinds of flavours not just the boring “Biola” in Norway. My favorites are Blueberry, Strawberry, and the taste of Strawberry and Banana. If they didn`t had to be drinking fresh, I should`ve brought some bottles in my suitcase back home!
It`s a great sight to walk through the doors in the supermarked that is so close to my neighbourhood. Fruit and vegetables and the pineapples are bigger than you are used to. (it`s pity that I don’t like pineapples.) The “Bifftomatos” we see in Norway, for them is a normal size.

Else, there are the common fast food restaurants as McDonalds and Burgerking, but I`ve found a new favourite I haven`t seen in Norway yet: Taco Bell! My housemates were shocked to hear that I` never been to Taco Bell and they decided to do something about it, something I`m very glad they did!
Oh, there are also ice cream stores. “Pop`s.” I haven`t been there yet. I`m not so fond of ice cream.
I will post any new drinks or food.
I almost forgot:
They have different flavors on the soft alcohol drink “Smirnoff Ice”. In Lemon, Strawberry, Black…

Coca Cola have also a new flavor: Coca Cola with coffee. I
I think since I don`t like coffe and as I still wait to finish my first cup of coffee in life – stay away from that one and stick to my beloved Coke Zero without any flavors! <3

I will post any new food or drink that I find as a new experience!

PURA VIDA My readers! 😉

Å reise gir meg mersmak og i helgen gikk turen til en av strendene i Costa Rica; Manuel Antonio.
Jeg hater mørke morgener. Du ville tro at jeg hadde vendt meg til dem nå, men nei, ikke ennå. Kroppen min «kreker» seg opp av senga halv fem lørdags morgen for å rekke en Uber. (Her i Costa Rica tar vi Uber i stedet for vanlige taxier grunnet prisene er mer gunstigere).
Siden turen er arrangert av CRLA er turen også dyrere, men det inkluderer transport til og fra (unntatt transport til stedet der du vil bli hentet). Varebilene med guider for turen kommer og henter deg og får deg trygt fram.
Vegen mot nasjonalparken Manuel Antonio er frokosten inkludert.
Vi sitter og nyter den typiske frokosten Gallopinto. Ved siden av er det også frukt, for dem som vil, pølsebiter, litt ost og brød og platanos (Maten og skikker kommer i neste innlegg).
Plutselig ser vi det som vi (har kommet for) å se. Skyggen av en Ghekko som klatrer på duken som skygger for solen. Jeg blir nysgjerrig og går ut for å se de andre vennene deres som soler seg på taket. Guiden tar oss med til elva rett ved for å se de større dyrene som tilhører reptilfamilien: Krokodillene og guiden vår spør om en av oss vil ofre oss ved å krysse piggtrådgjerdet og hoppe uti til dem

Turen går videre, etappen på de resterende to timene.
De sjekker sekkene våre før vi kommer inn til parken. Det er fordi vi ikke skal mate dyrene som er der inne.
Grunnen til det er fordi hver gang man velger å mate dem, tar du vekk deres naturlige instinkt for å skaffe egen mat. Mat som heller ikke er skapt for dem kan forårsake helseproblemer som skader på tenner, diabetes eller i verste fall død. Enda så fristende det kan være å gi dem en bit av brødskiva eller snike seg til å gi dem et potetgull gjør du ting bare verre.

Gruppen vår sprer seg. Noen går for å se etter dyr (fugler, aper eller dovendyr) alt som kan minne om en ny opplevelse. Jeg leter etter Antonio. Det var en av de jeg var på tur med forrige helg og er også mitt reisefølge denne gangen også! 😊
Jeg finner han og vi går for å skifte til badetøy og besøker stranden Manuel Antonio.
Det er et eventyrlig syn! Selve stranden er inni parken. Den er liten og lun og vannet er varmere enn de stedene jeg har vært i Syden tidligere. Vannet er i herlig turkis farge.
Jeg kommer til grunnen av overskriften.

Tyven, tyven skal du hete for du stjal min lille venn 
Men jeg har et håp i vente at jeg får en igjen!
(JEG TAR MEG IKKE BRYET MED Å OVERSETTE DISSE TO LINJENE) Linjene er fra en norsk kjent barnesang. Mine lesere som ikke snakker norsk, som tar seg bryet med å lese bloggen gir jeg herved utfordringen å oversette!

Jeg har aldri sett disse skapningene i det virkelig liv før. Disse tjuvraddene, men søte som få der de stjeler det de kommer over at lommebøker, mat og mobitelefoner om du ikke passer på. De holder seg i skyggen og i trærne så tingene til meg og Antonio som har slått oss ned i sanden blir spart. I tillegg bader vi på skift bare i tilfelle.
Jeg knipser noen bilder av stakkarene som prøver å få i seg væsken som er skiltet at vi ikke skal tappe vann fra kranen. De prøver å vri på den, men intelligensen er ikke som oss mennesker, der de lepjer i seg det de kan. Du kan se at det er bra likt oss. Hendene deres er nesten skremmende like som våre, øynene, ørene, nesen …

Etter fysisk aktivitet, varme, saltvann og svømming er kroppen sulten. Gjengen vår samles for et siste måltid før hjemturen. Jeg tar et «sprekt» valg for menyen: En tallerken med sjømat. Reker, blåskjell, annen type og blekksprut i stedet for fisk og kylling. Ja, pappa. De har fisk her også, men jeg foretrekker fremdeles kylling eller sjømat.
Sorry, pappa: Jeg savner ikke fisken der hjemme! 😉
Jeg sover på bussen og våkner opp til en intens nakkesmerte fordi du ikke sover godt der hodet og nakke slamrer mot vinduet.
Snart framme endelig og kveldshimmelen ønsker oss velkommen tilbake med stjerner som alltid viser veg!

//

To travel gives me the urge to travel more. This weekend we went to one of the beaches in Costa Rica; Manuel Antonio.

I hate dark mornings, you would think that I`ve getting used to them by now, but no, not yet. My body struggles to get up at bed at 5 am Saturday morning to catch an Uber.
Since the trip is organized by the school is also more expensive, but it includes the transport back and forth. (expept the transport to your pick up place.) The van with guides for the trip come and pick you up and get you to the destination safely.

Towards the National Park Manuel Antonio, the breakfast is included:
We are sitting, enjoying the typical breakfast Gallopinto, fruits if you want, pieces of soseches, some cheese, bread and plaintaines. (The Food and the behaviour comes in the Next post).
Suddenly something catches our eyes (The reason we are here). The shadow of a Ghekko who is climbing on the sheet as shadow for the sun. I get curious and walk out to see his other friends “tanning” at the roof. Our guide takes us to the river nearby to see the bigger animals that belongs to the Reptilefamily, the crocodiles and he asks me to cross the barbed wired fence and jump in the river with them.

The trip continues the next to hours. At the entrance at the park, they check our bags before we enter the park. They do it for the reason to not feed the animals inside.

The reason for this is every time you choose to feed them, you take away their natural instincts to hunt for their own food.
Food that is not meant for them to eat can cost health problems like teeth damages, diabetes or in worst case: death. Even if it`s tempting to give them a piece of your sandwich or to sneak them a poteto chip you only makes things worse.

Our group spread. Some goes to look for the animals. (Birds, monkeys or sloths). Everything that reminds them of a new experience. I look for Antonio. He was one of traveling campanies from the last trip and he is also my traveling company this time 😊 I manage to find him, we go change to swimming clothes and goes to the beach Manuel Antonio.
The sight is amazing! The beach itself is inside the park. It is small and warm and the water is warmer than the other places I`ve been in Sidney. The water is in a gorgeous colour of turquois.

Now the reason for the headline:
Tyven, tyven skal du hete for du stjal min lille venn
Men jeg har et håp i vente at jeg snart får en igjen!
(I WILL NOT TRANSLATE THIS LINES) The lines is from a Norwegian known child song. My readers who don’t speak Norwegian, who is reading my blog, I herby give them the challenge to translate!

I`ve never seen this creatures in real life before. This thief, but very cute. They steal everything they can get, wallets, food, mobilephones if you don’t watch your stuff.
They keep themselfs in the shadows and the trees so my and Antonio`s things at the beach are saved, also we take turns to go swimming just in case.
I snap a few photos of the poor animals who tries to drink the water from the tap. The sign says that we shall not use it. The tries to open it, but the intelligence it`s not like our human where they stick their tongue out and catch the water. You can see the likeness which is a lot. The likeness of their hands is almost scary. The eyes, the ears, the nose…

After physical activity, the heat, the salty water and swimming, the body is hungry and the group is having one last meal before our way back to San Jose. I`ve chosen a plate with seafood: Shrimps, different kinds of shells, and squids instead of chicken and fish.
Yes, dad. They have fish here also, but I still prefer chicken or seafood.
Sorry dad, I don’t miss your fish at home! 😉

I fall asleep on the bus and wakes up to a pain in my neck. Because you don’t sleep well, your head and neck moves around and get slammed towards the window.
Finally we`re almost there, and this time the night sky welcomes us back with stars which always show you the way!

La fortuna

Min første helgetur ut av San Jose gjorde godt.
Etter en busstur på tre og en halv time stavrer jeg meg ut i varmen, følelsen av dehydrering og kvalme av litt for lite mat, men det snur fort.
Den første kvelden ble tilbragt på Hot Springs. Fossefall som skifter farge, vann som er som å ligge i et badekar. Jeg og gutta fra spansktimene kvier oss først. Etter nesten tretti grader i byen, kunne det kanskje vært bedre med en kjøligere kulp? Men jeg nyter atmosfæren i den blå og hvitstripete bikinien min. Den naturlige badstuen, fossefallene, det varme vannet som omslutter oss og gjør i hvert fall meg mer doven og ikke minst sulten der det venter en stående buffe på oss etter å ha skiftet til varme og tørre klær!
Jeg har lært meg etter hvert å sette mer pris på selve opplevelsene. Jeg som jente har fått et rom i rosa farge i andre etasjen mens gutta ligger nede. Utslitt etter inntrykkene takker jeg nei for en tur ut på en av barene nær hotellet og baller meg i stedet inn i lakenet og sovner ikke lenge etter at hodet treffer puta.
Neste morgen venter Arenal Vulcano på oss.
Der vi går i tett regnskog priser jeg meg lykkelig over lånt insektspray. Jeg vil ikke få uvante reaksjoner i kroppen fra ukjente, tropiske innsekter.
Etter hvert kan jeg love at det kjennes i beina der vi klatrer opp smale og BRATTE stier. Kroppen og beina må kjempe for meterne. Jeg har aldri vært så svett før. Huden føles som om den bader i solkrem og innsekts spray og at svetten klistrer seg til klærne får det til å kjennes ut som om jeg har tisset på meg. Heldigvis har jeg godt reisefølge og vi tar godt hensyn til hverandre i den ukjente naturen.
Endelig kommer vi til utsiktsposten der vi ser vulkanen på nært hold og jeg har den i hånden! Vi tar en pause for å ta det hele innover oss og med et par selfier er det foreviget!
Men turen er ikke over og vi fortsetter høyere. Helt til vi ikke kommer lengre på kartet vi har tatt med oss. Oppe i høyden er det mer vindfullt og det kjennes godt mot den klamme huden.
For ikke å glemme en av de grønne små innsjøene og kuer som spankulerer i det frodigste gress. (Minus aper) Men jeg vet jeg kommer til å treffe nye dyrearter senere.
Tilbake til startpunktet. Med såre leggmuskler og minner i bagasjen, er det en opplevelse for livet!

Tusen takk for turen jeg er glad jeg møtte dere!
Lykke til og ta vare på skilpaddene, Bryan!

//

La Fortuna

My first weekend trip out of San Jose did me good!
After a buss trip that took us three and a half hour, I “vaggle” out in the heat in La Fortuna. I have the feeling of dehydration and nausea because the lack of food, but it turns quickly for the better.
The first night we go to a spa called Baldi Hot Springs and Spa. Waterfalls which change colours and the temperature of the water that feels like a bathtub. Me and the guys from the Spanish class, Antonio and Bryan are sceptical at first. After almost thirty degrades in the city, wouldn`t it be better if the water was more cool? But I enjoy the atmosphere in my blue and white striped bikini. The natural sauna, waterfalls, the warmth of the water makes at least me a bit tired and not to mansion hungry. A buffee is waiting for us after we`ve changed to our dry and warm clothes.
I`ve learned to appreciate the experiences itself.
I`m a girl, so I got the pink room at the second floor while the boys have their rooms at the bottom floor.
I`m dead to my feet after the day. I have to pass the trip to one of the closest bars close to the hotel. Instead I snuggle up in my sheets and I fall asleep not long after my head meet my pillows.
The next morning the Arenal Vulcano is waiting for us.
As we`re walking in the woods, I`m lucky to have borrowed bug spray. I don’t want to get unwanted reactions in my body because of bites from unknown and tropical insects.
As we`re walking, I promise that you`ll feel it in your legs. We are walking and climbing small and STEEP paths. My body and my legs have to fight for the meters. I`ve never been that sweaty in my entire life. Me skin feels like it`s bathing in sunscreen and bugspray. The sweat is clinging to my clothes and it feels like I`ve wet myself. Fortunately, I have good travel company and we`re taking care of each other in the unknown clima.
Finally we`re arriving to the place where we have a close look to the volcano and I got to hold it in my hand! We take a break to take in the experience and with a couple of selfies, it will stay with us.
But the hike is not over as we continue higher until we don’t get any further on the maps, we have with us. Up in the high, is windier and it feels good against my hot skin.

Not to mansion the one of the green “lakes” and cows that eats grass at the brightest fields. (We didn`t see any apes). But I know I`ll see more different kinds of animals later.
Back to the startpoint area. With our sour muscles and memories, it`s an experience for life!
Thank you so much for the trip!
Good luck and take care of the turtles, Bryan!