Dette har vært en TØFF uke.
Jeg befinner meg midt i jungelen i Montezuma Wild Sun Rescue Center. Det har vært tårer, latter, oppturer og nedturer. Ja, er det ikke slik livet er?
Jeg hadde ingen anelse om hva som ventet meg. Å dele et lite firemannsrom med mennesker du ikke aner eksisterer. Å dusje med edderkopper store som Argarapp i Harry Potter. Ja, her deler mennesker og insekter på alt. Og noen insekter blir faktisk behandlet med varsomhet og kjærlighet. Der man kaller edderkopper for han og hun og kanskje til og med gir dem navn.

Jeg vil fortelle dere om hvordan jeg jobber. In this place there are three levels. På Nivå 1 får du ikke røre eller mate dyrene hvis ikke buret har en åpning der du kan plassere brettet med mat. Nivå 2 får du mate apene i burene, bære dem og mate babyene med flasker. Nivå 3 er medisiner.
Jeg er på nivå 1 men jeg vil komme meg til nivå 2.
Kanskje det kan hjelpe meg til å komme til nivå to raskere. Jeg vil også fortelle at på hvert skift jobber vi i team:
– Før hvert skift er det håndvask. Hygiene er viktig.
– Det er et område der apene er før de slippes ut i det fri. Er det nok mat? Maten må kuttes opp og kokes. Den inneholder forskjellige grønnsaker som squash, gulrøtter, grønne bønner, søtpoteter og epler.
– Klesvask og bæsjespyling. Hvem gjør hva?
– Burene i forløsningsområdet kalles «Octagons». I kveldsskiftet alle apene ha mat. Maten som de her kaller «Semimash» er klargjort for å legges på fat. I tillegg skal de ha fire forskjellige frukter. Kuttes som cirka en centimeter. Pluss et kvart egg og dråper med vitamin C. Dette er til brøleapene.

En annen type ape er apen Capuchin eller som forkortelsen her brukes Caps. De trenger stimulering. Maten deres blir dermed servert i hule trerør med frukt og blader som blir kuttet ved hjelp av en manchete. Det er en som en julegave der du ikke kan få presangen din raskt nok og flår av papiret. Det er på samme måte. De røsker vekk bladene for å fa tak i godsakene!

– En som også holder til sammen med apene er en som kalles «Paca». Som i arten sin «Paka». De er født blinde, men de fleste får synet med alderen. Vår Paca er voksen og fremdeles blind, derfor blir hun hos oss som vårt ansvar livet ut.
Hver dag har hun «bursdag». Forskjellige frukter blir spredt ut på et rundt fat der det er lettere for henne å finne det. Hun er spesielt glad i vannmelon og liker å tygge på stein fra mango.
Bortsett fra dette får hun servert to peanøtter og «apekjeks». Dette er det jeg mener med bursdag. Siden hun er blind, er det vanskelig å finne kjeksene som blir mikset med frukten. Kjeksene ser ut som pellets, bare litt lengre. Vi må også bytte maten som er fra dagen før og rense toalettskålen.

– Er bæsjen spylt vekk? Er klesvasken gjort?
– Lister over hvilken ape som skal ha hva. Hvem har gjort hva, når ble maten klargjort, når fikk de mat?

Vi får ikke mate enkelte av apene før level 2 der vi må inn i burene.
– Klesvask og bæsjespyling. Hvem gjør hva?
– Burene i forløsningsområdet kalles «Octagons», siden de har åtte sider. I kveldsskiftet alle apene ha mat. Maten som de her kaller «Semimash» er klargjort for å legges på fat. I tillegg skal de ha fire forskjellige frukter. Kuttes som cirka en centimeter. Pluss et kvart egg og dråper med vitamin C. Dette er til brøleapene.
En annen type ape er apen Capuchin eller som forkortelsen her brukes Caps. De trenger stimulering. Maten deres blir dermed servert i hule trerør med frukt og blader som blir kuttet ved hjelp av en manchete. Det er en som en julegave der du ikke kan få presangen din raskt nok og flår av papiret. Det er på samme måte. De røsker vekk bladene for å fa tak i godsakene!
– En som også holder til sammen med apene er en som kalles «Paca». Som i arten sin «Paka». De er født blinde, men de fleste får synet med alderen. Vår Paca er voksen og fremdeles blind, derfor blir hun hos oss som vårt ansvar og blir ikke sluppet ut.
Hver dag har hun «bursdag». Forskjellige frukter blir spredt ut på et rundt fat der det er lettere for henne å finne det. Hun er spesielt glad i vannmelon og liker å tygge på stein fra mango.
Bortsett fra dette får hun servert to peanøtter og «apekjeks». Dette er det jeg mener med bursdag. Siden hun er blind, er det vanskelig å finne kjeksene som blir mikset med frukten. Kjeksene ser ut som pellets, bare litt lengre.
– Er bæsjen spylt vekk? Er klesvasken gjort? – Lister over hvilken ape som skal ha hva. Hvem har gjort hva, når ble maten klargjort, når fikk de mat?
//

This has been a ROUGH week.
I am in the jungle in Montezuma Wild Sun Rescue Center. It has been tears, laughter, ups and downs. Yeah, isn`t life?

I had NO IDEA what was coming for me. Share a small four man bedroom with peoples you never knew existed, to shower with spiders as big as Aragog in the Harry Potter movies, Yes, here the humans and insects shares everything. And here, some insects are actually treated with kindness and love. Where you call the spiders he or she and maybe even name them.

I want to tell you a little bit of how I work. In this place there are three levels. On level 1 you are not allowed to touch the animals expect feeding them through an opening for the boards through the cages. Level 2 you get to feed the monkeys inside their cages, carry them and feed the babies. At level 3 you are handling the medicine. I am at level 1, but I really want to get to level 2.

Maybe it`ll help me to get to level 2 faster. You also need to know, that here we are working in teams:
– Before every shift: Handwashing. The hygiene is important.
– There is an area the monkeys are in before we let them out in the free. Is it food enough? Is it prepared? The food has to be chopped, and cooked. It contains different vegetables like carrots, squash, green beans, sweet potato and apples.

– Washing the clothes and the peeling of the poop. “poopline”. The clothes hang outside the ICU to dry. We have to peel of the poop so that the poop doesn`t end in the washing machines. Who does that? It has to be taking several times of the day. It is towel for the cages in the kennel in the ICU, its nurse uniforms “scrubs” for us, rags, and teddy bears for the monkeys. We have to use the teddybears when we are holding the monkeys so they don’t get attached to us.

The cages in the «prerelease» is called «Octagons”, because of the eight sides of the cages. At the nightshifts all the monkeys will have their food. The food here we call “semimash” is done and prepared on boards. Also, they shall have four different kinds of fruits. They are chopped in circa one centimetre. This is for the howler monkeys.

Another type of monkey we have here is the type Capuchin or short: “Caps”. They needs stimulating. Therefor the food is served in pipes of wood with holes, with fruits and leaves that we chop with a manchete. It`s like a Christmas present where you can`t wait for your present and you are just ripping of the paper. It is the same way. They rip away the leaves to get to the good stuff!
An animal that is in the same area as the monkeys is a girl called “Paca” as her specie “Paca.” They are born blind, but in time they’ll have their sight. Our Paca is grown and still blind, therefor she is our responsibility and she is not let out in the free.

Every day she has her birthday. Different kind of fruits are spread out on a round plate so that`s easier for her to find it. Her favourite is watermelon and she also like to nibble on the stone from the mango.

Part from this she is served peanuts and “monkey biscuits.” This is what I mean about her birthday. Since she is blind, is difficult for her to find the biscuits which are mixed with the fruit. The biscuits look like pellets, just a tiny bit shorter. We stick them up through the fruit to make it look like birthday candles.
We also have to take out her old food.

After our shifts, there are the lists of the monkeys. Who fed them, prepared the food?

Jeg bestemte meg for at når jeg begynte å blogge, skulle jeg også fortelle dere om de tunge stundene. Nå føler jeg meg klar for det:

Har dere kjent på følelsen av å måtte starte på nytt? Alt er ukjent, farlig og alt du vil er å rømme?
Tårene mine renner. For den følelsen har jeg akkurat nå. Tryggheten er forsvunnet, den må finnes igjen. Kroppen må vende seg til et nytt miljø og ny temperatur på nærmere førti grader. Nye mennesker rundt deg hele tiden til og med om natten. Hvem er det som blir dine venner? Kommer du i det hele tatt til å få noen?
Hver gang jeg kommer til et nytt sted har jeg hatt hjemlengsel til jeg kommer inn i rutinene. Det skjedde i San Jose på skolen den første dagen, på jobben min på mitt første prosjekt som frivillig og det er her i Montezuma Animal Wild Sun Rescue Center. Jeg lette etter et sted å være alene, det var ikke lett. Det jeg fant var observatoriestedet noen etasjer over det lille bassenget. Dette kommer til å gå over. Det gjør det alltid, men når du tillater deg å kjenne på følelsen, smake tårene, håpløsheten… Det er vondt, men samtidig veldig godt, kanskje litt trengt?
Jeg savner Vilde og hunden hennes Tayra. <3 Turene våre og samtalene våre. Jeg kan ikke vente med å se deg igjen!
Musikkforeningen den fineste sangen jeg spilte sammen med dem Highland Cathedral
Mamma og pappa og Nellie sier at det går bra, katta vår, med labbene rundt meg om natten <3
Søsteren min med den lille nevøen min på veg <3
Jobben min der alt var så lett!

Havøysund. Den lille plassen ingen har hørt om. Der noen jeg har snakket med har hørt om Nordkapp, men ikke den lille plassen rett ved siden av helt der oppe. Hjemmet mitt. Akkurat nå ville jeg ha krysset ørkener og ville snøstormer for å komme dit.

//

I decided when I start to blog, I would also tell you about the hard times. Now I feel ready:
Have you ever had the feeling of a new start, where everything is unknown and dangerous and all you want is to escape?

My tears are streaming down my face because I have that feeling right now. The safeness is San Jose is gone. I have to find my safe haven again. My body has to adjust to a new environment and a temperature at almost forty degrees plus. There are new people around me all the time, even at night. Which people will you meet? Who is gonna be your friends? Will you even get any friends?

Everytime I get to a new place before I come into the routines, I feel homesick. It happened in San Jose the first day at school, it happened at my first project as a volunteer and here in Montezuma at the Animal Rescue Center. I was looking for a place to be alone, it wasn`t easy, but I`m sitting at the observation area above our small swimming pool.
I know this will pass. It always does. But when you allow yourself to feel it, taste your tears, the hopelessness… it hurts, but in the same time it feels very good, maybe you need to feel it?

I miss my friend, Vilde and her dog Tayra <3 Our hiking trips together. I can`t wait to see you again!
The music band «Havøysund Musikkforening» – where I played the most beautiful song with them before I left; Highland Cathedral.
My mom and dad and, telling me it`s gonna be ok, our cat Nellie – she would put her paws around me at night.
My job where everything was so easy.
I miss Havøysund, my home. The small place no one heard of. Some of the people I spoke to have heard about North Cape, but no one has heard about the tiny, tiny place up north!
In this moment, I would cross deserts and wild snow storms to get to that place.

Ja, noen ganger teller jeg dagene til jeg skal hjem. Selv om jeg ikke ville ha byttet denne opplevelsen for noe annet, er det tunge stunder. Andre dager er helt fantastiske! Jeg håper virkelig at denne måneden blir det til tross for nye nerver for det ukjente.
Jeg kan nå si at jeg kan det grunnleggende i spansken. «Pero, necesita practica!» = Men jeg trenger å trene! Skulle jeg ha lært mer til nå? Kanskje? Men er det noe jeg er stolt av så er det språket og reisen! CRLA er et drømmested å studere å lære på og jeg kommer virkelig til å savne skolen. Jeg håper virkelig håper jeg får se den igjen og tatt en siste avskjed.
Jeg har virkelig blitt tvunget ut av komfortsonen min disset to månedene noe jeg virkelig har vokst på. Det kan dere lese om på bloggen. Jeg har oppsøkt situasjoner der jeg absolutt ikke vet hva som venter meg. Før jeg reiste ned hit fra min stille, lille, trygge «by» følte jeg at det var helt umulig å gjøre. Det ukjente, vil jeg si, jeg har fikset både med glans og at jeg kanskje måtte prøve igjen. Som å ta buss til et sted og endt opp lengre enn det jeg skulle, at jeg har misset den siste bussen den siste etappen til det nye prosjektet mitt og måtte vente i over tre timer, ujevn kontakt med forskjellige mennesker jeg har møtt der jeg allikevel har funnet min plass.  Men har jeg akseptert den?
Ikke ennå!
//
Yes, sometimes I count the days until I go home. Even I wouldn`t change this experience for anything, there are hard times.
Other days are just amazing! I really hope that this month will good, except for my new nerves for the uknown.
Now, I can say that in Spanish, I know the basics “Pero yo necesita practica!” = But I need to practice. If I should`ve learned more by now? Maybe? But if there is one thing I`m proud of, it`s the language and this journey. CRLA is a dreamplace to study and learning and I`m really going to miss the school. I hope that I get to see it again and to take one last goodbye.
I`ve really been forced out of my comfortsone these past to months. And I`ve really been growing. You can read about on my blog!
I`ve been looking for situations where I`d no idea what was waiting for me. Before I left my quiet, small “town” I felt that was impossible.
To trow myself out to the unknown I would say I fixed both with “an A” and situations which I had to give it another try and that`d be OK too! Like taking a bus and to end up a little bit further than my actual goal, that I missed the first bus to my last bit to my new project, where I had to wait for over three hours. A different contact with peoples, but where I managed to find my place. But Do I accept my place with them?
Not yet!