Jul i Aurskog

Ett hvitt bryllup

Hun tasser ut av rommet i sykehusskjorten med dryppstativet på slep da hun hører stemmen hans utenfor. Hadde hun virkelig mistet han igjen?
Han står og snakket med pappaen hennes over en kopp kaffe. De snakker om henne. Han sier han elsker henne, men at han må dra. Han har en stor bag over skulderen.
Han går.
Hun ropte etter han. Han enser henne ikke.
Pappaen griper tak i henne. Hun river og sliter og for å komme seg løs.
Hun skriker og skriker og stemmen blir mer og mer hes.
Han går uten å se seg tilbake.
«Mia.»
Stemmen hans er en del av mørket.
«Slår du på lyset?» Ber hun mens tårene triller.
Han slår på lyset og hun kjenner igjen suiten deres på turen deres til Pisa Italia som de har fått i gave av hennes far. Hun kan se det skjeve tårnet fra sengen.
Han legger hånden lett på brystkassen hennes og holder blikket hennes til hun blir roligere. Det hjelper bestandig. Det er hans kjærlighet som brakte henne tilbake. Han kysser henne nedover kinnet.
«Du gikk fra meg.»
«Jeg er så lei for det.»
«Ikke gå fra meg.»
Han stryker henne over kinnen og jager vekk restene av marerittet.

Jeg klemte meg lengre inn til fortauskanten og inn i siden til Sophie. Jeg som forlover hadde blitt invitert med til å se på kjolen hennes. En bil hadde kommet i stor fart med høy musikk da den passerte meg.
«Det går bra.» Forsikret hun. Hun strøk meg over skulderen. Jeg tok armen hennes. Det føltes tryggere enn å ha hendene i lommene. Etter utskrivelsen hadde vi fått et veldig godt forhold. Jeg hadde lært å sette pris på de jeg hadde rundt meg. Det så ikke ut til at den fysiske tilnærmingen min plaget henne heller.
«Kom.» Hun pekte på en restaurant i nærheten. Snøen lavet ned rundt oss der været hadde lovet snøfnugg i dag til den kalde årstiden og byen forberedte seg på jul. Hun skulle ha bryllupet 27. desember. Bare dager før det nye året. Hun og pappa hadde etablert et stort nettverk og nesten alle av de litt over hundre og femti gjestene, inkludert meg, Liam, Thomas, Emil og Kristina – moren til Liam hadde takket ja.
Det hersket en avslappende førjulsstemning inne der vi satt. Kafeen duftet av nystekte kaker og nykokt kaffe. Hun bestilte to svarte kaffekopper til oss.
Jeg holdt hele tiden nøye med hvem som kom inn.
En fra festen det hadde skjedd på, kom inn. Jeg krympet meg.
«Det går bra, vennen min. Jeg er her.» Forsikret hun. «Han gjør deg ingenting.» Jeg nikket og pustet dypt et par ganger som jeg hadde lært i samtalene mine annenhver uke.
Mobilen min plinget. Jeg visste hvem det var.
Helt siden Italia der vi hadde nytt en kveld ute, hadde jeg fått et angstanfall. Det hadde resultert i at jeg hadde skutt han med en pil vi hadde brukt i pilspillet Dart. Siden da – jeg ville ikke bruke ordet redd for å være sammen med han, men jeg hadde kjent på en vond avstand mellom oss.
De kom med kaffen vår. «Hvordan var det i Italia?»
«Det er en ukjent arkitekt som står bak det skjeve tårnet. Du kan kjenne formen av det når du går opp. Vi spiste oss mette på risotto og iskrem.»
«Hvordan er det med dere? Hadde Liam det bra?» Jeg tok en slurk og tok opp telefonen.
Jeg vil møte deg i dag – Liam.
Han hadde aldri skrevet det før. Vi hadde alltid visst når vi ville møtes og ikke. Som sagt det hadde skapt en avstand.
«Mia?» Hun hadde hodet lett på skakke.
«Det er bra med oss. Han koste seg like mye som meg.» Jeg smilte halvhjertet. «Hva synes du om brudekjolen?»
Jeg kunne ikke nekte for at jeg slet. Hver gang jeg hørte på musikk, tenkte jeg på festen. Når jeg så på film der det kanskje var sex, ble jeg minnet om det som hadde skjedd.
Jeg måtte oppdatere psykologen. Sannsynligheten om at jeg hadde posttraumatisk stresslidelse, en diagnose oppå angsten var ikke lett. Jeg lå på sofaen under to pledd med en situasjonskomedie. Jeg hadde telefonen foran meg og bladde gjennom instagram-en til Thomas. Thomas og Emil var på guttetur i Syden samtidig som vi hadde vært i Italia. De kom snart hjem. Jeg ville ikke snakke med noen.
Lettelsen ble ikke bedre da det var tid for å legge seg. Jeg hadde ikke sovet en natt igjennom siden vi kom tilbake.
Jeg gikk ned på badet da jeg hørte stemmer fra stua.
«Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, kjære.» Det var pappa.
«De sa at dette skulle ta tid.»
«Kanskje jeg skal be Sondre på besøk så de kan snakke?»
«Det tror du hun vil? Hun vil ikke snakke med Liam engang.»
«Husker du da jeg bad den psykiatriske sykepleieren om å stikke den fullmakten om innleggelse en viss plass?»
«Hvem kan vel glemme det?»
«Vel, jeg lurer på om det ikke er en så dum ide allikevel.»
Det var ingen der for å forsvare meg.
Jeg orket ikke ringe Liam. Han fikk ta det som han ville. En ussel tekstmelding:
Jeg elsker deg, men jeg kan ikke gjøre dette lengre.
Jeg slo av telefonen. Pappa kom og vekket meg om han mente at jeg sov for lenge. Han hadde gjort det siden han våknet ved sykesengen min.
Men det var Sophe som ristet i meg.
«Mia?» Jeg glippet med øynene.
Hun satte seg på kne foran sengen med hodet i hendene.
«Hva er det?»
«Kle på deg. Han sitter og venter på deg.»
«Hæ?» Hun gikk ut.
Det som møtte meg overrasket meg. Jeg overså armene til Liam som ble holdt ut mot meg.
Jeg satte meg til nyheten om at de hadde bestemt seg for ikke å danse selv.
Hun hadde valgt oss og vi måtte øve der vi bare hadde to uker på oss. Jeg snublet i trinnene.
«Se på meg.» Men jeg vek unna. Vanligvis når vi danset hadde jeg full tillit til han. Hånden hans hadde et fjærlett men samtidig en god kontakt med min akkurat som det skulle. Det hadde forandret seg. Hånden min var svett sammen med resten av kroppen min og hånden min skalv og jeg mistet kontakten med han.
«Herregud, Mia.» Utbrøt han der han for tredje gang mistet meg. «Vi kan ikke gjøre dette hvis vi ikke stoler på hverandre.»
«Hun betaler oss ikke for å gjøre dette, har hun vel?»
«Hva mener du?»
«Jeg kan ikke gjøre dette.» Sukket jeg.
Jeg gikk mot døra, men han nådde meg og sperret for da jeg var på tur ut.
«Du får ikke gi opp.»
«Jeg vet når det er nok.»
«Hvis du mener jeg ikke er god nok for deg, at du ikke vil ha meg, så si det nå.» Han nærmet seg og jeg kunne kjenne pusten hans. Nesen hans berørte nesten min og stemmen hans dirret. Jeg visste det ikke bare var av anstrengelsen etter dansen. Jeg snudde meg vekk fra han.
«Jeg er redd.» Hvisket jeg.
«Og det vet jeg. Vi kommer oss gjennom det. Jeg er her.»
«Hvor lenge vil du holde ut da? Hm?»
«Til neste pil? Eller om du omfavner meg bakfra? Om jeg slår deg? Eller om noe verre skjer at jeg står på kjøkkenet med en kniv…»
«Er det, det du er redd for?»
«Jeg kan ikke skade deg.»
«Pilen sneiet kinnet mitt. Det var ikke noe et plaster ikke kunne fikse og det var ikke vondt etterpå. Får jeg?» Han holdt ut armene. Jeg nikket.
«Jeg holder rundt deg nå.» Hvisket han. «Jeg er her selv om du ikke vil. Jeg er her.»
«Jeg elsker deg.» Stemmen min var dempet.
Der øynene hans var skjult, hørte jeg et snufs avsløre han. Han gråt.
Sophie var vakker. I hvit kjole, med lett utringning i halsen der ryggen var bar og med trekvart ermer. Kjolen var tettsittende, dekket av blonder og rakk henne til ankelen. Sløret og slepet var tatt av for anledningen. Hun var offisielt min stemor. Hun sendte meg et siste oppmuntrende nikk der jeg var i posituren min med bøyd hode. Spotlighten, et kaldt blått lys var bare på meg. Jeg var etterlatt i kulden.
Der plutselig noen så meg. Noen som brydde seg som gav meg en hånd og svingte meg rundt. Sammen skrev vi en historie med kroppene våre. Jeg følte musikken hun hadde plukket ut; så mektig og kraftfullt. Den måtte utnyttes til det fulle. Bandet som spilte deres versjon av Pachebels Canon kunne ikke tukles med. Jeg håpet trinnene våre, som ikke var perfekte nok for oss som perfeksjonister var perfekte for publikum og bruden.
Det var den i hver fall for meg. Perfeksjonisten i meg døde ut sammen med det siste trinnet og den siste tonen. Jeg var meg. Jeg var en datter og nå også en stedatter. Jeg var ei jente som hadde opplevd helt forjævlige ting. Men en kjærlighet som folk gjerne går i døden for.
I døden for et kyss.’

 

Annonser

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.