Det jeg synes er vanskelig her i Costa Rica er ensomheten i helgene. Da er det gjerne at hjemlengselen kommer. Derfor drog jeg med to andre norske fra skolen for å få et gjensyn med stranden Manuel Antonio.
I tillegg vil jeg gi dere lesere muligheten til å bli litt bedre kjent med meg:

Etter bussturen på cirka tre og en halv time er vi framme. (En liten stopp på vegen for å kjøpe mat og drikke og en liten do pause for de som trenger det. Velkomstkomiteen var en kjempeiguan. Inkludert halen måtte en ha vært på en halv meter. Bildet finner dere på instagram. I tillegg var det et par som gjemte seg i kriker og kroker).
Jeg vil formidle en ny opplevelse: For å spare penger velger vi alle å dele rom med flere. Jeg har ikke bestilt samtidig med dem og får tre andre vilt fremmede mennesker å dele rom sammen med, Stina og Sofia, de andre fra Norge har et rom med åtte andre. Det er første gang i livet at jeg deler hotell/hostellrom med mennesker jeg aldri har møtt før og jeg er en smule nervøs for å legge meg.

Vi skifter til badetøy og nyter et av de små bassengene rundt omkring på hostellet. Iguanene som ikke ser ut til å være redd oss, er nysgjerrige på hva slags nye skapninger som har kommet.
Vi treffer et par andre som også er fra Norge. Frida og Synne het de.
Jeg er en mer skrivende og tenkende person i stedet for å snakke. Jeg må øve på det sosiale. Selv om det ikke er gjort med et knips, tror jeg ikke at ingen kan si at jeg ikke prøver i hvert fall! Selvom det er en herlig ny opplevelse og de er kjempesnille, merker jeg at jeg har det vanskelig. Jeg skulle så gjerne ønske at jeg kunne være mer utadvendt!
Jeg tenker på det første innlegget jeg skrev etter at jeg kom hit: «Una Segunda Opportunidad». Jeg renger med dere har funnet ut hva den betydde. Å komme hit er som å leve på nytt. Lære deg språket, hva som er forventet av deg, hvor mye skal du ha lært til nå? Hvor er din plass blant nye mennesker?
Vi tar turen til stranden. Vi tar ikke igjen ikke sjansen på at tingene våre skal bli stjålet og bader på skift.

Nå kommer jeg til grunnen til denne geniale overskriften om jeg får si det selv:
Jeg bytter «vakt» med Sofia og jeg og Stina tar oss turen uti vannet. Stranden Manuel Antonio har større bølger enn det jeg er vant til fra Sydenferiene. Badenymfa jeg har med meg, dukker under bølgene som en fugl som stuper og etter hvert følger jeg etter. Selv om jeg føler meg mer tryggere i mer «klorete elementer» er det kjempegøy og vannet er så herlig!
Stina er hun som jeg nevnte tidligere – jobber sammen med. Hun er kjempesnill. Hun er noen år yngre enn meg og superutadvendt.
Mens jeg prater med henne, forstår jeg at jeg er «velkommen» i settingen. Ikke minst føler jeg meg også bedre og det var godt å prate med henne! I større sosiale sammenhenger er jeg ikke den som sier så mye, jeg lytter heller og observerer stemningen rundt meg. Kanskje jeg ikke trenger å si så mye? Kanskje det også er greit?
Det er dette jeg savner med Havøysund. Jeg savner vennegjengen min <3 Der hadde jeg lært meg å være mer utadvendt, sosial og var med på det jeg kunne.
Dette er Costa Rica. På andre siden av verden. Folk fra hele verden.
Jeg er i hvert fall veldig glad jeg ble med dem på tur som også var viktig for meg å si!
Jeg får samme responsen og vi fortsetter å øve oss på andestupene!

Du spør meg kanskje om det å dele rom med vilt fremmede?
Jeg kommer inn på rommet mitt, utslitt etter svømmingen, vann i nesa, nye sosiale sammenkomster og treffer dem alle der de har funnet sin plass i køyesengene. De alle hilser deg med et stort glis og de viser med hele seg at de er samme situasjon som deg.
Kan jeg anbefale det??
ABSOLUTT!!

Jeg setter meg ned sammen med en tysker som sitter i en godstol utenfor rommet vårt med utsikt til bassenget.
Det er en dag i morgen også og jeg sovner ikke lenge etter at hodet mitt treffer puta. Ikke et snork høres eller en tann som blir nedslipt, høres!

One thing I find difficult about Costa Rica are the weekends. It is on the weekends, I`m often homesick. Therefor I went with two other norwegian girls from school to have another trip to the beach Manuel Antonio.
Also, I would give you, my readers the opportunity to know me a little bit better to let you know about another difficulty.

After the bustrip about three and a half hour (We had a pitstop on the road to buy food and drink and go to the bathroom for those who needs it. The welcome community is a big iguan. With his tale he had to be at least fifty centimetres. The picture of him is on Instagram. There were also a couple hiding in different corners.)
I want to tell you about a new experience: To save money, we choose to share rooms with others. I haven`t order my room at the same time as my travelcompanies, so have to share room with complete strangers. Stina and Sofia, the two from Norway, they have a room with more people than I am. It`s the first time in my life, that I share a hotel/hostel with people I`ve never met before, therefor I`m a little bit nervous before the night.

We change into our bikinies and lay down at one of the pools around the hostel. The iguans, who are not afraid of us, are curious to see what kind of creatures who has arrived.
We meet a couple of other girls from Norway. Frida and Synne was their names.
I`m more a thinking and writing person rather than talking. My social skills need to be practiced!
Even if it`s not done with a snap of your fingers, I feel that nobody can say that I`m not at least trying.
Even if it`s a great and new experience, and they are really nice, I can feel I`m having difficulties. I wish so much I was more talkative. Can I find my place?
I`m thinking about my first post I wrote after I came her: «Una Segunda Opportunidad» I recond that you`ve figured out what it means. To come here, it`s like relearning to live. To learning the langauge, what`s expected of you, how much should you have learning by now? Where is your place with new people? This is my chance to be more social!

And now the reason for this I have to say is a very good headline! We are going to the beach. We can`t take the chance to get our things stolen, so we take terms to swim.
I switch with Sofia and me and Stina are going swimming. The beach Manuel Antonio, have higher waves then I`m used to from my trips to Sidney. The «nymph» I have with me, dives into the waves like a bird and I follow.
Even though I feel safer in elementaries which has more clorine, it`s so fun and the water is so nice!
Stina, the girl I`ve mensioned before – the one I`m working with is really nice. She is a few years younger than me and is so good at taking with new people!
While I talk to her between the duckdives, I feel more “welcome” and I also feel much better and it was good talking to her.
In bigger crouds of people, I`m not the person who is talking most. I`m more a listener and observing the situation around me. Maybe I don’t need to say much? Maybe that`s OK to?

This is what I miss about Havøysund. I miss my group of friends. In Havøysund I`d learned to be more talkative and social and I find stuff to do.

This is Costa Rica. This is the other side of the world. Here there is people from all over the world.
But I`m glad I went on the trip with them. It was important for me to let her know that!
I get the same respons and we keep practicing our duck dives.
Du spør meg kanskje om det å dele rom med vilt fremmede?
You may ask about me sharing rooms with complete strangers?
I come back into my room. It`s night time. I`m tired after the swimming, having salt water in my nose, new social events. I meet them all where they`ve found their places in the bunkbeds. They all greet me with a big smile.
Do I recommend it??
ABSOLUTELY!!

I sit down with a german man who has been taking his place in a nice and comfortable chair with our pool as a view.
It`s also a day tomorrow and I fall asleep not long before my head meets the pillow.
Not a snore or a tooth that is grinding is to hear!